Sjef i eget liv?

Igår var vi i konfirmasjon til mitt skjønne tante barn Elise. Lys og vakker, og som de sa senere på dagen - hun ligner litt på en engel. Men ingen skal la seg lure av det ytre - Elise er en flott, bestemt, kunnskapsrik og nysgjerrig ungdom. Hun har engasjerte foreldre som har vært gode guidelinere i hennes liv. Og jeg ser gode indikasjoner på at hun tar jobben med å være sjef i eget liv på alvor. Det gleder en tantes hjerte som på sine gamle dager oppdager at det er det jeg har jobbet for i hele mitt liv.
Jeg kan ikke påstå at jeg går ofte i kirken - men jeg er stort sett åpen for det som skjer rundt meg der jeg er. Så også i konfirmasjonen - og tema for dagen var stort sett: Hva velger du å tro på og.......hvem er sjefen i ditt liv, hvem sitter i i sjåførsete? Det er mitt hjerte tema......livet er kort fra fødsel til død, og hver dag er en skinnende ny mulighet. Hva som skjedde før jeg ble født vet jeg ikke og hva som skjer etter min død vet jeg fryktelig lite om - det handler i tilfelle om tro. Jeg finner veldig lite reisebeskrivelser og faktabeskrivelser for turen etter døden som jeg kan fatte tillit til. Det betyr ikke at der ikke er noe, men for meg blir det viktig å gjøre noe med reiseguiden min i mitt våkne liv.

I forrige blogg skrev jeg litt om starten i livet mitt med foreldre som aksepterer nysgjerrighet, som er raus med drømmene mine, som tillater meg å fantasere, litt om hvor jeg lærte forhandlingens kunst og hvordan jeg fikk andre til å tro på meg:) Som ikke bare er tilstede for meg men også for mine venner, som stiller krav og stilte meg spørsmål som jeg ikke alltid kunne svare på. Selv min farfar sa til meg: Husk Else-Marie - det er du selv som bestemmer hvor du vil i verden! Jeg var bare 4 år...og det er mulig jeg ikke husker det selv men er blitt det fortalt. Som Hyland Eriksen sier så er hukommelsen vår meget selektiv - vi husker det vi vil huske:)

Men tilbake til å være sjef i eget liv....når blir man det? Hva er det som gjør at jeg er jeg? At jeg stort sett har fått til det jeg vil? I hvertfall har jeg den følelsen:) Kan det ha noe med at noen trener mer enn andre på dette? Kan det handle om hva jeg forteller meg selv? Betyr det jeg sier til meg selv om meg selv så mye at det kan få betydning for hvem som blir sjefen i mitt liv?

Se for deg at du tidlig begynner å fortelle deg selv at du er dum, at du ALLTID(jeg liker ikke disse bastante ordene som alltid og aldri) gjør feil, ikke får det til etc etc. Jeg kjenner at jeg synker sammen her i stolen for hver negativ beskrivelse. Se for deg motsatt der du forteller deg selv at du får det til - kanskje ikke med en gang (men men), at jeg som regel får det til, at jeg har lyst til å prøve og etterhvert blir det: Jeg får det til, det var gøy, jeg kan prøve meg på en utfordring til, jaja gjør det noe at det var forskjellige strømper idag?? Jeg mener bestemt at dette handler om selvsnakk og trening på det. Og dere som nå synes dette blir ltt klisje og halleluja - så er hallelujastemning en ganske ok følelese:):) (Der kjenner jeg at smilet kommer).

Livet byr på både tunge og gode opplevelser og det skal sannelig mot til å leve det. Livet byr også på mange muligheter og det skal mot til å se dem og det skal mot til å ta noen av dem. Og igjen er det du som skal bestemme hvilke muligheter du skal hoppe på og hva du ikke vil hoppe på - sålenge du er fornøyd med det!!
Det tristeste jeg hører det er når jeg treffer mennesker som til de grader mistrives i jobben sin og som ikke  gjør noe med det! Ingen har pisket deg inn i jobben, er det ikke drømmejobben din så har du fremdeles minst to valg: Du kan lage det til din drømmejobb - eller du kan velge en annen plass å være. Hva har nå dette med å være sjef i eget liv? Jo kan det handler om at jeg må se på livet mitt som et eneste stort prosjekt? Jeg må være villig til å prøve og feile, gå på noen smell, finjustere, snakke fint til meg selv, være glad i meg selv, lage noen strategier, gi meg selv tid og være raus med meg selv. Kan dette være noen viktige spørsmål?  Å være glad i seg selv? Hvordan kan jeg være glad i andre hvis ikke jeg ikke er glad i meg selv? Selvsnakk heter det - og for meg så virker det på mange områder, også forkjølelse:)

Min mor var sjefen i sitt eget liv helt til det siste. Jeg lærer enda av min mor selv om hun ikke er rundt meg fysisk - men jeg tenker mye tilbake på tiden med henne. Mor var på mange områder så mye sjef i sitt eget liv at hun kunne virke kompromissløs. Men jeg vet at hjertet alltid var med - og når det gjaldt oss, hennes egne barn, var hun en kjempende løvinne. Mor mislikte sterkt å bli eldre - det var det eneste hun ikke kunne akseptere og vi har hatt mye moro med det også(til og med det kunne vi tulle med - ikke undervurder humor) . Mor sa tidlig at hvis hun noen gang kom på sykehjem - så var det slutt. Til og med det bestemte hun over - og det gikk fort.

Er det slik at jeg kan forme mitt eget liv - jeg må bare jobbe litt ekstra for det? Er det kanskje slik at jeg får gode erfaringer med meg i livet som senere gjør at jeg takler liver lettere? Det er disse tre ord jeg har snakket om idag: Virtu, occatione og fru fortuna. Mot, Muligheter og Lykkens Gudinne. Våg, ha mot til å se mulighetene og bestem selv hva du vil velge i livet - og vær bevisst på at det meste i livet er et valg. Ha med deg et rent hjerte, men vær trofast mot deg selv - da tror jeg fru fortuna vil smile de fleste gangene til deg.
Takk mor for at du tidlig viste meg sjåførsete selv om du ikke hadde sertifikat:)